Sennheiser til topps i Lisboa

Selv om ikke Alexander Rybak forhåpentligvis forsvarte Norges ære med låta «That’s How You Write a Song» i Lisboa den 12. mai, kan han likevel sende en liten takk til Sennheiser. De stilte nemlig med SKM 6000 mikrofoner og MD 9235 monitorer til det som blir beskrevet som verdens største live musikkopplevelse. I tillegg til mye annet utstyr i den sammenhengen. Vi fikk gleden av å komme en tur backstage under prøvene i forkant, og snakket blant annet med Volker Schmitt, som er ansvarlig for kundeutvikling hos Sennheiser, i tillegg til teknisk ingeniør, og ansvarlig på plass i Altice Arena i Lisboa.

Lisboa, kanskje verdens største småby, er ikke veldig preget av kaoset som vil sette byen på hode om en liten uke. Personlig er jeg glad for å slippe å kjempe om plass på trikkene med menn i boa, hysteriske ungpiker og musikkbransjens alle varianter av representanter, mens trikken snor seg mellom de udiagonale, trange, og tidvis bratte gatene som utgjør Lisboa. Jeg er her for å høre etter, og opplegget gjør at jeg ikke kan unngå det. Alt hell har ført til at jeg får komme ned en uke før hysteriet er komplett, og alt håp er ute.

Sennheisers kontrollrom under Melodi Grand Prix-finalen.

Sennheiser gjentar suksessen

Melodi Grand Prix (heretter omtalt som MGP) har altså valgt å stole på at Sennheiser kan levere mer, og bedre, enn det konkurrentene fristet med. Det har de sikkert gode grunner til. SKM 6000 har vi omtalt tidligere, og det er flere fordeler med denne mikrofonen. Først er den «innebygde» vindhetten, som kutter de skarpe s’ene og popping en fordel ved liveopptredener. Selv om konsekvensene er en noe større mikrofon, så slipper man å bruke en enda styggere vindhette. Selve mikrofonhode er laget av Neumann, og flere fagfolk vi har snakket med gir det svært gode skussmål.

Det som kanskje likevel er mest interessant i denne forbindelsen er totalleveransen som Sennheiser står for, og ikke bare kvaliteten på enkeltelementene. Det er et voksent antall mikrofoner, sendere og mottakere som skal fungere optimalt, og det er ikke rom for feil når den mer enn 50 år gamle musikk-konkurransen kringkaster til hele Europa direkte. I tillegg til en massiv logistikk, som krever en liten hær av prod.ass.’er og mikrofonpåkledere må det være nok utstyr på plass til å dekke alle behov, og det utstyret må fungere. Hver gang, uten unntak. Det er ikke første gang Sennheiser får dette oppdraget, men det var ingen selvfølgelighet at de skulle velges. Første møte med arrangøren fant sted i juni 2017, men det var først 3. februar 2018 at avtalen var signert. Etter det brukte Sennheiser to uker på å sette opp en løsning ved fabrikken i Tyskland, som ble testet og justert, før den ble pakket sammen og sendt til Lisboa.

En liten, viktig brikke

Det Sennheiser står for er likevel bare en liten del av den enorme produksjonen som er MGP. Den fysiske produksjonen på arenaen varer 72 dager, der de 42 første går med til å laste inn utstyret, og 20 dager til opprigg. Til sammenlikning pakker de seg ut på 72 timer. Utstyret blir levert i 250 lastebiler, og det har blitt bygget en egen hall bare til å lagre alle de tomme filghtkassene, mens produksjonen er aktiv. I tillegg til 200 kilometer med kabel er det en teknisk stab på 225 mennesker som gjennomfører produksjonen. I tillegg til en voldsom mengde frivillig som bidrar til alle andre oppgaver som guider og vertskap for presse og besøkende, veiledning for delegasjonene fra hvert land og alle de andre oppgavene som kreves for en slik gjennomføring.

Sennheiser har bare en liten del av dette, og kan derfor pakke seg ut på 5 timer etter sendingen er avsluttet. De har en trådløs boks, helt øverst, og nesten bak scene, der de har full kontroll over alt sitt utstyr. Med seg har de 232 mikrofoner, 250 øremonitorer, 110 IEM-sendere og 24 IEM-mottakere. I tillegg har 1200 meter med RF-kabel med lavt signaltap, men dette brukes ikke som erstatning for trådløse signaler til mikrofoner eller ørepropper.

Mengden utstyr reflektere også behovet for å ha back-up løsninger i alle ledd, og de er strenge på at artistene bruker deres utstyr. Det eneste unntaket er egne ørepropper, men det nytter ikke å komme med sin egen mikrofon, og det handler først og fremst om å kunne garantere et vellykket resultat, for deltagerne, for publikum og for TV-titterne.

Volker Schmidt i Sennheiser

Produksjonstid og arbeidsflyt

Lydprøver og testing av utstyr foregår over ukene før semifinalene, og det er i denne perioden artistene og Sennheiser får finpusset, ikke bare utstyret og innstillinger, men også arbeidsflyten, som for en så stor produksjon kanskje er det viktigste.

Det første som skjer er i øremonitorrommet, der sangerne får høre sin egen stemme, og justerer dette på bakgrunn av tilbakemeldinger. På dette tidspunktet er det bare sangernes egne stemmer som testes, uten musikk, men er først skritt på veien for å gi riktig lyd. Hver artist får en nummerert fargekode, som følger de hele veien gjennom produksjonen og konkurransen. Artistene preferanser fylles inn i et skjema, og det gjøres samtidig i lydopptak av all kommunikasjon mellom teknikere og artister, for å sikre seg mot misforståelser. Når artistene forlater monitortestrommet er deres foretrukne nivå notert og matet inn i systemet. Det fører ofte til at artisten slev justerer nivået i øret når de skal gjøre lydtest med musikk på scene, men dette understrekes fra Sennheiser at ikke skal gjøres, og teknikerne bruker mye tid i starten på å justere tilbake til avtalt nivå, og på å forklare at monitormix gjøres på bakgrunn av artistens foretrukne eget nivå. Etter hvert blir også artistene fornøyde.

Lydmixeren for monitor i øret.

Fargekodene er nøkkelen til suksess

Når artistene skal ikles mikrofonutstyret, er det en stab på tre personer som sørger for at det går, om ikke smertefritt, så i det minste sømløst. Foran fire omkledningsrom, som er gjort tilgjengelig for de som ikke er komfortable med å bli kledd opp foran andre, finner vi en rad med fargekodene fra testrommet. Artistene stiller seg på sin plass, og påklederne går til verks. Det er mulig å delta med opptil seks mikrofoner i denne versjonen av MGP, men de fleste er jo bare en artist. Uansett sendes de rundt hjørnet, når monitormottaker er montert. Der møter de på fargekodene igjen, og blir tildelt mikrofon. Her justerer de også høyde på eventuelt mikrofonstativ, og hver minste detalj blir notert i skjemaet, så artisten ikke skal behøve å justere den under selve sendingen. Den siste utfordringen for Sennheiser, og artisten er tunellen fra bakrommet, ut til selve scenen. I betongbunkeren som utgjør arenaen, hender det at man mister signalet i øret, så det er viktig å informere og berolige artistene at dette ikke er en utstyrsfeil.

Selve logistikken er et enkelt og idiotsikkert system, men med omfanget av produksjonen er det likevel alltid en viss fare for at noe går galt. Derfor drilles hele prosessen så mange ganger som mulig. Justeringer er selvsagt mulig, det er derfor testene gjentas, men oftest er det nok å minne artistene på hva de likte opprinnelig, og så holder de seg til det.

Det er selvsagt ikke fritatt for utfordringer å skulle gjennomføre en så stor produksjon, med så mange mennesker involvert. Og det er artistene som er i fokus. Det i seg selv, er kanskje den største utfordringen. Dette er alle profesjonelle aktører, men kanskje mest kjent i sine respektive hjemland. De færreste av disse har stått på en scene av denne størrelsen tidligere, med så mange seere, og enda færre vil få oppleve det igjen. Så selv om de kan sine saker, er det ikke utenkelig at nervene spiller inn på noen og enhver. Dette kan føre til uforutsette hendelser som at noen kaster en mikrofon i bakken, eller i doen, for den saks skyld (noe vi blir fortalt har hendt). På dette nivået blir dette regnet som en del av det man må regne med, og eneste medisin mot dette er å sørge for at man har nok utstyr tilgjengelig for det som bli gå ødelagt. Det understrekes at dette ikke er det største problemet, men det er et reelt problem, som det må planlegges for.

Støykilder er et stort problem.

Mange og store utfordringer

Australias deltaker, Jessica Mauboy, har en kjole laget av metall. Noen vil kanskje si at det er merkeligere at Australia får stille i konkurransen, enn at noen har på et outrert sceneantrekk. Det er nok også sant, og noe teknikerne må regne med. Likevel er det ikke uten utfordring å gi denne sangeren fra andre siden av jorden, en like god lydopplevelse som de andre. Men det lar seg løse.

Volker Schmitt, som har gjort dette 5 ganger tidligere, forteller at den virkelige store utfordringen er journalister som tar med eget RF-utstyr inn, og de driver aktiv jakt etter støykilder hele tiden. En uke før det braker løs har de «fanget» 5 syndere, som til tross at de har blitt informert på forhånd og RF-forbud, har tatt med seg aktivt utstyr inn på arenaen. De har peilere som lokalisere senderen, og gir en høflig, men bestemt beskjed om at det utstyret skal skrus av. Samtidig noteres besøksnummer, og blir utingen skrudd på igjen av den skyldige, inndras akkrediteringen uten videre diskusjon. Det er en intern konkurranse om hvem av teamet som klarer å avdekke flest som forbrytere seg mot RF-reguleringene, og det er danske Jonas Næsby som påstås å være den beste jegeren. Det antas at han også stikker av med seieren i år, og kan legge enda et Sennheiser-headset til samlingen hjemme.

Det er en humoristisk innfallsvinkel til denne utfordringen, men det er naturlig nok ikke uten en alvorlig undertone. Uautoriserte RF-kilder kan skape skandale for produksjonen, og selv om dette er tilfeller som egentlig ikke kan lastes Sennheiser, er det likevel de som vil bli nødt til å ta støyten om noe skulle gå galt på grunn av dette. Nettopp derfor legges såpass mye energi å avdekke, søke opp og adressere de som kommer inn på området med uregistrert utstyr.

Rutine og samarbeid

Ellers er ikke Sennheiser preget av størrelsen på produksjonen, og det kan nok tilskrives flere ting. Kanskje først og fremst deres egen erfaring med MGP, men de trekker også frem det utmerkede samarbeidet med resten av lydteamet, representert ved Daniel Bekermann, ansvarlig lydprodusent for 2018. Han har tidligere jobbet med åpnings og avslutningsshowene i OL i London og Sotchi, og beskrives som en dedikert, nøyaktig, men åpen lydmann, som er opptatt av den totale kompetansen i hele produksjonsgruppen, fremfor enkelttalent.

Daniel Bekermann er lydansvarlig, og harerfaring fra tilsvarende store produksjoner.

Lyden styres av doble sett med kontrollpanel, der den ene enheten sørger for back-up for den andre, som en sikkerhet i forbindelse med direkte sendingen. I tillegg er det lydprodusentens oppgave og lodd i livet, å legge til rette for TV-teamet, og det legges inn forsinkelse for å synkronisere lyd og bilde, i lydavdelingen. Det er med andre ord lydproduksjonen som legger grunnlaget for hvordan hele produksjonen ender opp, men det virker tilsynelatende ikke som om dette er en utfordring som skremmer.

Volker Schmitt vektlegger hvor viktig det er for dem at de kan samarbeide med et lydteam som ikke er for låst i egne oppfatninger av hvordan ting skal være. Det er enklere å imøtekomme ønsker når det også er rom for tilpasning.

Frem mot semifinalene og finalen vil arbeidet fortsette mot perfeksjon. Når lysene skrues av, går de i gang med nedrigg umiddelbart, med uttalt mål om å være i seng til klokken 05.00. Antagelig lenge før vinneren sover uansett.

Faktaboks (på grunn av forskjellig tallinformasjon lister vi opp utstyret uten mengde)

- EM 6000 to-kanals mottakere
- SK 6000 bodypack sendere
- SKM 6000 håndholdte mikrofoner, med MD 9235 kapsel for artistene og KK 204 kapsler for kommunikasjon
- Custom Sennheiser hodemikrofoner
- SKM 9000 COM håndholdte sendere
- KA 9000 COM Command switches
- L 6000 rack-monterte ladeenheter for SK 6000 og SKM 6000/9000
- SR 2050 IEM to-kanals sendere
- EK 2000 IEM bodypack sender